NOVELLE - "Monsteret" (skrevet 28.06.2014)

Det er sent på kvelden, en vinternatt. Han kan kjenne vinterens kulde kjæle ved huden sin. Han er kald. Utrolig kald, og utrolig søvnig. Men han må ikke sovne. For all del, ikke sovne. Han er redd. Han kan høre hjertet sitt pumpe, han kan kjenne den kalde pusten sin rive i halsen. Han sitter i senga si, og ser mot døren. En hvit soveromsdør. Den med klistremerker på. Den han gjemmer seg bak. Gjemmer seg fra monsteret.

Han kan høre rop. Monsteret roper, kaster ting, knuser ting. Han kan høre skrik. En kvinne. Hans mor. Han kan høre henne gråte. Igjen og igjen skjer dette. Nesten hver natt. Hun er redd. Like redd som han selv. Om hun bare hadde kommet inn på soverommet hans. Hun kunne også ha gjemt seg i senga hans, trygt bak den hvite soveromsdøren med klistremerker på. Trygg fra monsteret.

Skrikinga stopper. Han hører ikke moren sin mer. Dette har ikke skjedd før. Gutten blir enda mer redd. Han trekker dyna godt opp, nesten så han er helt usynlig. Bare øynene kan ses over dyna. Han hører etter. Det eneste han kan høre er hjertet sitt, og pusten. Hva gjør monsteret nå? Hvorfor hører han ikke moren sin mer? Han fokuserer på døren igjen. Klistremerkene gjør han trygg.

Gutten våkner av et dunk. Han hadde sovnet. Han lovte seg selv at han ikke skulle sovne. Hvor lenge var han borte? Hva er klokken nå? Han ser ut av vinduet. Det er enda mørkt. Han sov ikke så lenge. Så kommer dunket igjen. Gutten skvetter, og fokuserer på døren. Den hvite soveromsdøren med klistremerker på. Den er der enda, han er fortsatt trygg.

Han hører monsteret gå. Hvor skal han? Gutten prøver å gjemme seg, men det er for sent. Monsteret river opp døren, så gutten får se hvordan det ser ut utenfor soverommet sitt. Det ligger ting på gulvet. Knuste ting, ødelagte ting. Det ligger ting over alt, men det er ikke det gutten ser på. Der ligger moren hans, urørlig. Hun puster ikke. Hva har monsteret gjort med henne?

Gutten ser på monsteret med tårer i øyene. Han kan lukte den ekle lukten av det moren en gang kalte voksenbrus. Han kan se at monsteret har drukket. Monsteret sjangler mot gutten, roper ting. Han er sur. Kanskje lei seg og. Gutten vet ikke hvorfor. Han vil aldri skjønne hvorfor.

Monsteret er nå helt ved sengen til gutten. Han snøvler og sjangler. Han roper, og kjefter. Han er sint, gutten er redd. Monsteret tar så frem en kniv. En av de fine kjøkkenknivene moren en gang hadde brukt til å lage mat med. Denne kniven er ikke så fin mer. Den er full av blod. Gutten er livredd, men rekker ikke å reagere før monsteret knivstikker han. Først i magen, så ved hjertet.

Gutten ser på den hvite soveromsdøren sin. Den med klistremerker på. Den som skulle holde monsteret unna. Den som skulle gjøre han trygg. Så lukker han øyene. Han trekker sin siste pust, og gråter sin siste tåre. Nå kan han endelig sove. Nå er han endelig trygg.

Random shit jeg skrev en eller anna dag...

Hele livet gikk hun rundt med et falskt smil om munnen. Hele livet var ønsket hennes å gjøre andre glad, så hun selv kunne være glad, bare for en liten stund. Hele livet prøvde hun å lyve for seg selv, for å prøve å overleve. Ingen visste hvor mye hun sleit. Ingen tenkte over det. Folk trodde på fasaden hennes, smilene hennes. Folk trodde hun ikke sleit. Men sannheten var at hver eneste dag var et rent helvete for henne. Bare det å stå opp var et slit. Å gidde å dra til skolen var et slik. Å opprettholde fasaden var et slit. Det var vanskelig å lyve, å late som ingenting. Men hvorfor skulle hun fortalt folk om hvordan hun egentlighadde det? Hun hadde prøvd mange ganger, men ingen trodde henne før. Psykologen hjalp ikke. Ingenting fungerte. Ingen forsto henne. Så hvorfor skulle hun prøve? Da hun endelig trodde hun kunne stole på folk, og prøvde å forklare dem hvordan hun hadde det, så forsto dem ikke. Ingen forsto. Ingen trodde henne. Ingen hjalp henne. Hun var alene. Hun visste ikke mer hva hun skulle gjøre. Det skjedde noe nytt hele tiden, hver dag. Hun klarte ikke å takle det alene mer. Hun hadde presset seg selv helt til det sa stopp. Hun fikk nok. Det var slutt. Og en dag var hun død.

Hugs; My way to survive

Wanna know why I always want a hug? Because I feel hugs makes the pain go away for a little while, and I become alittle happier. It means that for a short while I worry less, and manage to smile. It keeps my barrier, or facade, up. I look happy, but really I am not. I struggle a lot. And what supports me and keeps me up are the people who cares about me, and loves me. The people who talks to me, listen to me, helps me. The people who gives me a hug when I need it. This way I don't feel alone. This way I manage to keep on, even how difficult it is. I battle with myself every day, struggling to get up, or to do anything. I'm tired, I want to give up, but I have always been a fighter. And when my days are dark, I have someone there who cares. Someone who makes my life alittle easier. That's why I always want a hug.





To be honest; Lately, many things have happened to me. And, I haven't got a hug for a while...

 

Litt om meg :3

velkommen til min blogg! ♥


Jeg hadde en annen blogg før, men jeg sletta den. For jeg hadde masse innlegg om hvordan livet mitt var før..... Og sånn har jeg det ikke nå :3

Så jeg lagte denne bloggen ^u^ Ikke for å stalke deg, altså xD Og jeg stalker eegentlig ikke. Men fant ikke på noe bedre :P

Veeeeeeeel, hverdagen min går for det meste i å være med venner, øve på gitaaaar, tegneeeee og å høre musikk :3

Åsså å GAME, seff! :D

Jeg er stoor fan av blåååååååå, og svaaaart x) (Fint å vite saant? ο¬ο)

 Jeg er singel cx Uhm, og lesbisk. tror jeg. Er forvirret D: Er ikke akk slik at jeg liker en gutt ellno nå.
Jeg vet jeg foretrekker jenter liksom. Men er vel usikker enda.

 Åssååeeeeeh, jeg er GANSKESÅ random :3 (Og ganskeså stygg θ_θ)

 Og sist, men ikke minst:
JEEEEEEEG EEEEELSKER GREEEEEEEEN DAAAAAAAAAAAYYYYY! ^u^

Resten om "meg" får dere vite på "Min Hverdag" :3 Der skal jeg plage dere meeeer ♥

Baiiiiiiiiiiiiiiiiiiii ουο

- Anne xD 

Les mer i arkivet » Juni 2015 » Mai 2012
Anne >(^-^)<

Anne >(^-^)<

17, Rendalen

Jeg er en jente på 17 år som bor i et fosterhjem i Hedmark kommune. Jeg er født og oppvokst på vestlandet, men flyttet til østlandet i 2011. Jeg har vært innenfor barnevernet hele livet, men ble flyttet ut av hjemmet mitt i 2013. På bloggen min kommer jeg til å skrive personlige ting om meg selv, hvordan livet mitt er, og andre hverdagslige ting.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits